fbpx

SKREVET AV MALOU ANDERSEN, SYKEPLEIESTUDERENDE, 8 UKER I UGANDA.

Når man reiser med Try Medics bor man i et stort hus som ligger korte 2,7 km fra sykehuset. Man går hver dag til og fra sykehuset gjennom landsbyen. Jeg likte turen fordi man fikk innblikk i det dagligdagse for de lokale og en større forståelse for kulturen. I huset er det faste ansatte som lager mat og sørger for det meste av rengjøringen. Det var et fint hjem, og et godt pusterom fra sykehuset. Ved huset befinner også manageren seg, som alltid er tilgjengelig hvis det skulle være noe. De ansatte ved huset gjorde at huset føltes som et hjem, og man kunne slappe av og bare være seg selv. Utover dette gjør de planlagte turene i helgene at man får se flere deler av Uganda, og får opplevd mer av kulturen. Jeg har ikke sett et så vakkert og grønt land som Uganda før.

Ugandas helsevesen består primært av mindre helsesentre og sykehus. De mindre sentrene befinner seg som regel ute i landsbyområder, men dersom det er behov for mer hjelp enn de kan tilby refereres det til større sykehus, som befinner seg i storbyene. Det var et av disse sykehusene som jeg var på under min 8 ukers utveksling ved Mbarara Regional Referal Hospital. Dette sykehuset er et av de største i Uganda, og huser mange forskjellig avelinger, de har blant annet Medical Ward, Surgical Ward, Emergency, Labour Ward, Gyn/OB, Pediatrisk, Nutritional Ward, OPD og ICU. Innleggelse på sykehusene er gratis for pasienten, og det meste av medisinen blir utlevert gratis. Derfor er det tilknyttet et apotek til hver avdeling. Det er dessverre mangelfulle ressurser, og pasientene må selv kjøpe det utstyret de har behov for. Dette kan gjøre at pasientene av og til må endre preparat i forhold til tilgjengelighet.

Under innleggelse skal man ha en pårørende som ivaretar ens basale behov, som mat og personlig hygiene. Dette er nødvendig for at sykehuset skal gå rundt, siden det ikke er noen kantine tilknyttet og det er ikke ressurser til at sykepleierne eller diplomas (sosial og helsearbeider) kan gjøre disse oppgavene. Det er oftest omtrent 3 ansatte til 30-50 pasienter. Det helsefaglige personalet som primært befinner seg på sykehusene og helsesentre er leger, sykepleiere, jordmødre, farmasøyter og fysioterapauter.

I forhold til Danmark, hvor den primære sektor oftest vil være innenfor pasientens eget hjem, foregår det meste av behandlingen i Uganda på sykehuset. En uheldig tendens man ofte ser i Uganda, er at man ikke kommer til sykehuset for behandling før situasjonen er dårlig. Dette handler for det meste om avstanden og kostnadene som følger med å være syk. Mange av tilfellene man ser på sykehuset i Uganda ville være mulig å unngå i Danmark, hvor man har lettere tilgang på legehjelp og transport. Samt at man har et system å falle tilbake på om man trenger å sykemeldes. Å bli innlagt vil påvirke ikke bare pasienten, men også hele familien, som vil mangle både arbeidskraft og inntekt.

Med Try Medics blir man tilknyttet en mentor, som enten er sykepleier, lege eller jordmor på hver avdeling man er på. I Uganda tar det 5 år å bli ferdig utdannet sykepleier. det tar 4 år med klinikk og skole, og når de er i klinikk skal de gjennom alle avdelingene på sykehuset. På denne måten blir introdusert til alle oppgavene innenfor sykepleiefaget. Etter utdannelsen skal man gå ett år i turnus og det er først etter dette man kan søke jobb. Det gav god rod for meg å ha en mentor å støtte seg på, når måten man jobber på er helt annerledes og det er en helt annen kultur. Ved å ha en mentor følte jeg aldri at jeg stod alene med en pasient, og de prosedyrene som sykepleieren utførte ble gjennomgått og forklart. Man fulgte samme mentor, og dermed også de samme pasientene, noe som gav rik mulighet til å lære mye. På denne måten følte jeg jeg fikk nok kunnskap til å utføre visse prosedyrer og oppgaver selv under observasjon av min mentor.

Heldigvis er engelsk det primære språket i Uganda, så man kunne alltid kommunisere med det helsefaglige personalet. Det gjaldt ikke alltid for pasientene da de kunne komme fra hele ladet, hvor det totalt er 14  forskjellige språk. Det kom også noen fra Congo, Rwanda og Tanzania. Men det er fortsatt utrolig mye man kan kommunisere med nonverbal språk, og det var lett å få tilknytning til innlagte pasienter.

Før jeg skulle på utveksling hadde jeg mange tanker om hvordan kompetansenivået ville være på sykehuset, med tanke på at det finnes mange negative fordommer om helsevesenet og kompetansenivået i Afrika generelt. Alle sykepleierne jeg møtte hadde veldig høy kompetanse og var veldig profesjonelle. Lønningene i Uganda er ikke særlig høye, så derfor er det de færreste som gjør jobben for pengene. Slik som hjemme er det mange som ser på faget som sitt kall, og gjør det for å hjelpe andre. Men, man kan kun gjøre så mye som ressursene tillater, noe hele sykehuset er preget av. De prosedyrene som skal utføres sterilt, kunne være vanskelig når det til tider ikke er hansker og kun en håndvask på avdelingen. Noen ganger var det også slik at den medisinen man trengte ikke var tilgjengelig, så sykepleierne måtte improvisere med de ressursene de har. Til tider betydde dette også at de tok penger ut av egen lomme for å kjøpe medisin til en pasient.

Gjennom mine 8 uker i klinikk fikk jeg fylt min notatbok med notater om prosedyrer, behandling, medisinadministrasjon og sykdommer. Det var forventet at man skulle skrive ned det som ble fortalt, siden man de neste dagene kunne bli utspurt om det man hadde lært tidligere. Selv etter 4 uker borte fra kirurgisk avdeling forventet Sister Rose-Mary at jeg skulle svare på hvilke frakturer som man som oftest ser på avdelingen, og hvilken form for behandling de krevde. Vi fikk også tilbud om leksjoner to ganger i uken fra enten leger, professorer, sykepleiere eller jordmødre. Disse leksjonene dekket for det meste de forskjellige sykdommene som er vanlige å finne i Uganda, som hypertensjon, diabetes, HIV, tuberkulose og malaria. Det var omtrent 45 minutter per leksjon.

En stor forskjell fra Uganda og Danmark er omsorgen. I Uganda lærer man at man ikke skal vise andre smerte eller ubehag. Selv de vondeste prosedyrene som å føde eller rensing av sår på barn fra kirurgisk med osteomyelitis, gjøres som oftes uten smertestillende, men de færreste barn og kvinner uttrykker hvor vondt de har det. Sykepleierne kan til tider virke harde og kalde, men omsorg betyr noe annet i Uganda. Den kommer frem på andre måter enn i Danmark, men det betyr heller ikke at den ikke er der. Sister Abby fra pediatrisk avdeling viste meg deres lille OPD avdeling hvor alle barn som hadde vært innlagt grunnet underernæring skulle undersøkes ti ganger årlig til de ble 18 år. Hun kunne navnet på alle barna og man kunne se at ansiktene til barna lyste opp da de så henne. Sister Rose-Mary forklarte meg at før man gir noen form for behandling er det viktig å ha snakket med pasienten og ha laget en relasjon, så behandlingen blir gitt i trygge rammer og dermed blir den og mindre smertefull. Sister Roddah brukte en time på å trøste en knust pårørende til en dødelig syk pasient, og deretter løp rundt sykehuset for å finne en sosialarbeider til en hjemløs pasient så han ikke skulle gå uten mat. Omsorgen er der.

Det er lett når man er på utveksling i et utviklingsland å konstant sammenligne med Danmarks helsevesen og selv om det er mange likheter er det også mange mangler. Jeg tror at det er utrolig viktig å se på hva sykepleierne, legene, jordmødrene og fysioterapautene får til med så begrensede ressurser. For hva skal man ellers gjøre i deres posisjon? Jeg tok meg selv i å bli flau da jeg var på Nutritional Ward og fikk gjennomgått hvordan foreldrene var innlagt sammen med barnet for å lære hva slags mat barnet skulle ha. Det var til og med kokker ansatt for å lære foreldrene om ingredienser som var mulig å få tak i i landsbyen for å lage den riktige typen mat for deres underernærte barn.

Grunnen til at jeg ble flau var fordi min oppfattning ble gjort til skam, fordi det overrasket meg at på alle avdelinger hadde de mange tilbud for å bedre tiden etter sykehuset, og det var mye planlagt oppfølging klar for pasientene. Og ikke kun for pasientene, på Medical Ward ble alle pårørende tilbudt en screeningtest for HIV og gratis familieplanlegging. Det overrasket meg at man ikke ble lagt inn på sykehuset, kurert og så sendt rett hjem. Men det er ikke sånn, det var min undervurdering av fagligheten og intensjonene til helsepersonalet som var skamfull. Jeg tror at hvis sykehuset og landet hadde hatt samme ressurser som hjemme, ville det ikke vært store forskjeller å finne.

Lagt opp d. 13/1/2018